Hvil i fred min lille Vito

For en uke siden døde Vito. Og det var på ingen måte forventet og i hvertfall ikke sånn jeg skulle ønske han kunne gått bort, hvis det først skulle komme til det.
Jeg fikk jo vite jeg kunne ha ham i 1-4 år hvis alt gikk bra med medisiner. Jeg hadde dårlig magefølelse på at det ikke kom til å ta så lang tid før han ikke klarte mer, hadde bare aldri kunne tro det skulle så så fort.
Klokken 23 forrige torsdag la han seg ved døren og så redd ut, han pustet ikke godt og hans hjerte løp av sted. Jeg fikk komme til dyrelegvakten med det samme, 20 minutter unna.
Et halvt minutt innen vi kom fra begynte han å hyperventilere, jeg holdt hardt på han så han ikke skulle bli redd...
Hjertet hans stoppet idet vi kom inn på dyrlegebordet, og så gikk alt så fort. Væske kom ut av nese og munn, og da så jeg han var gått i sjokk. Han fikk adrenalin rett i hjertet, og hjertet startet igjen men da fikk han ikke puste og jeg ba dyrlegen gi han en siste sprøyte så han kunne få hvile og slippe den redselen...


Jeg savner han hver dag, og det har ikke vært lett å skulle skrive noe på bloggen. Derfor ingen oppdateringer i det siste. Vanskelig å skulle skrive noe som helst. Men det går bedre og bedre for hver dag, selv om det er tomt. Ingen vovve som tasser over parketten når vi skal legge oss, ingen Vito som kommer sprintende hver gang jeg går på kjøkkenet fordi han håper noe spiselig skal falle ned. Ingen våte kyss å få når han vekker meg når jeg har sovnet på sofaen.


Jeg savner deg lille venn, men jeg vet du har det godt. For som Noah så omtenksomt meddelte, når han spurte hvor Vito var og jeg sa: "Han er i himlen, snart sammen med Gud"og Noah sa til meg etter et sekunds overveielse "Gud skal nok løfte han opp..."


Hvil i fred min lille Vito...