Kristian, off to Qatar...

Så har vi vinket farvel til mannen, som skal en uke til Qatar for å spille håndball... Vips, så var huset tomt. Det kom så brått på at jeg nesten skvatt litt. Og det er litt vemodig. Så vemodig at jeg ikke bryr meg om at kontoret ikke er ryddet(svigermor kommer på besøk!), eller at det lå håndballsko utover hele gangen. Jeg ble faktisk overveldende glad over at kjøkkenet var ryddet opp! Å som jeg savner allerde...


MEN! Jeg ser lyst på det, for nå skal jeg spise sushi og thai HVER dag, jeg kan ligge rett ut i hele senga, huset er fri for stinkende håndballtøy, ikke taco på en hel uke, halvert vasketøy... The list goes on!


Nei, jeg kunne visst ha levd med det alikevel. Sukk...

Hvil i fred min lille Vito

For en uke siden døde Vito. Og det var på ingen måte forventet og i hvertfall ikke sånn jeg skulle ønske han kunne gått bort, hvis det først skulle komme til det.
Jeg fikk jo vite jeg kunne ha ham i 1-4 år hvis alt gikk bra med medisiner. Jeg hadde dårlig magefølelse på at det ikke kom til å ta så lang tid før han ikke klarte mer, hadde bare aldri kunne tro det skulle så så fort.
Klokken 23 forrige torsdag la han seg ved døren og så redd ut, han pustet ikke godt og hans hjerte løp av sted. Jeg fikk komme til dyrelegvakten med det samme, 20 minutter unna.
Et halvt minutt innen vi kom fra begynte han å hyperventilere, jeg holdt hardt på han så han ikke skulle bli redd...
Hjertet hans stoppet idet vi kom inn på dyrlegebordet, og så gikk alt så fort. Væske kom ut av nese og munn, og da så jeg han var gått i sjokk. Han fikk adrenalin rett i hjertet, og hjertet startet igjen men da fikk han ikke puste og jeg ba dyrlegen gi han en siste sprøyte så han kunne få hvile og slippe den redselen...


Jeg savner han hver dag, og det har ikke vært lett å skulle skrive noe på bloggen. Derfor ingen oppdateringer i det siste. Vanskelig å skulle skrive noe som helst. Men det går bedre og bedre for hver dag, selv om det er tomt. Ingen vovve som tasser over parketten når vi skal legge oss, ingen Vito som kommer sprintende hver gang jeg går på kjøkkenet fordi han håper noe spiselig skal falle ned. Ingen våte kyss å få når han vekker meg når jeg har sovnet på sofaen.


Jeg savner deg lille venn, men jeg vet du har det godt. For som Noah så omtenksomt meddelte, når han spurte hvor Vito var og jeg sa: "Han er i himlen, snart sammen med Gud"og Noah sa til meg etter et sekunds overveielse "Gud skal nok løfte han opp..."


Hvil i fred min lille Vito...

Sammen mot terror

Både Kristian og jeg sender de aller varmeste tanker til alle de som er blitt berørt av tragedien i Oslo byen vår. Jeg har grått så mange ganger for de ungdommene på Utøya og de drepte og skadde under bombingen, og det er ufattelig for meg at noe sånt kan skje i vårt lille, trygge Norge....


Her i Aalborg utrykker man også sin sorg og medfølelse for de som gikk tapt. Jeg blir helt varm i hjertet av samholdet og omtanken.
Bilde er fra bakeren på vår nærbutikk Føtex

Overgrepssiktet nordmann

...sitter fengslet i Gambia, i hva som kalles et"torturkammer". Hvis mannen er skyldig, så håper jeg han råtner inni der. Punktum.

30-39, check...

Jeg hadde aldri trodd jeg ville tenke over det, fordi jeg aldri trodde jeg ville føle noen 30 års krise, men jaggu meg om jeg ikke ble litt frustrert isted.
Jeg går gjennom de vanlige nettsidene, først VG og Dagbladet, så Side2 og litt blogger og svinger en tur innom seher.no for å lese sladder. POP! En spørreundersøkelse fra Aller?... Ok, det kan jeg sikkert(selv om jeg ALDRI vinner den bærbare til 5000,-, fordi jeg vinner ALDRI noe)Det er en spørreundersøkelse om elektronikk og data. Nei, nei... Njæææ... Ingen formening. ALDER.


Hmmm??? Skulle jeg tilfeldigvis til å bare avslutte hele undersøkelsen?


Jeg er nemlig dit hen, hvor jeg ikke lenger hører til gruppen 20-29. Jeg hører til gruppen 30-39. Really?? Det var jo bare igår jeg sneik meg inn på Café Opera med Hanne og alle jentene, med Christines falske leg. Det var jo igår, at Kristian og jeg levde kjærstelivet i León og reka rundt uten tanke på andre enn oss selv, og hvordan Kristian skulle klatre opp veggen fordi vi hadde glemt nøkler igjen. Det var jo bare igår at jeg hadde trynet fullt av pubertetskviser. Nei, de har jeg fortsatt... 


La meg si det sånn, jeg føler meg ikke gammel. Og jeg klikket av i boksen 30-39. Men det var kun fordi, HVIS jeg skulle finne på å vinne den datamaskinen, så ville det blitt utrolig kleint å skulle begynne å forklare at jeg egentlig er eldre enn det jeg utgir meg for å være. Skikkelig barnslig lizzm!?

@¨&%&$(#$!!!!!

Vet ikke om jeg skal le eller BANNE!!! Dumme SAS... Ikke noen bagasje. ☹
Jeg surmuler for å si det mildt. Så nå har jeg pakket det jeg har igjen, og mine ting dekker ca 1/3 av kofferten. Er det muuuuuuuliiiig?? Siste håp er at jeg personlig stormer inn på mistet bagasje i KAstrup imorgen, og FORLANGER å få hjelp... Kryss fingrene for at det funker.

Bryllupshelg!

Så er vi hjemme igjen, etter en utrolig deilig helg. Maria og Joachim giftet seg på det fantastiske Norefjell Spa og Resort.
Jeg kom opp på fredag kveld(Kristian kom opp mandag morgen siden han måtte være med på AaB´s håndballskole.) Kjempekoselig å møte kjentefolk igjen!
På lørdag skulle de giftes, og vi fikk kjøre stolheisen opp på toppen av fjellet der de ble viet av Tommy Steine. Altså det var en god blanding av humor og følelser.
Oppsummert; gode folk, god mat, gode taler, tårer, latter! I LOOOOOVE WEDDINGS STILL!

Selv om jeg jeg føler meg litt slik idag-