skip to main |
skip to sidebar
1 Desember!
Herregud, tiden flyr- plutselig er det(snart)jul igjen! Vi har ikke startet å pynte, og selv om jeg har spist desembers første klementin, så er ikke julestemningen ankommet. Kanskje det er fordi jeg fryser så fælt at jeg ikke er helt mottagelig... Det kommer nok, jeg er ikke bekymret!
Vida, min lille løve-jente, sto foran datamaskinen og danset She Wolf med Shakira, mens hun så på seg selv i kameraet. Men hun kan iallefall fortelle, når jeg spør om hva hun skal bli når hun blir stor: "Jeg skal stå på en scene!! Og alle skal klappe for meg, for jeg skal synge og danse! Akkurat som Shakira!"
Vakre Madeleine!!
SvarSlettJeg mener å ha sett på bloggen din, at du mistet faren din for en del år tilbake. I og med at min far døde brått for bare noen måneder siden, lurer jeg på hvordan du takler dette i hverdagen!? Når det skjer, føles det på en måte som om det bare er du som har gått igjennom noe lignende i hele verden - det blir så altomfattende. Men på et eller annet merkelig vis, føler man en viss trøst i å vite at man er flere i samme båt.. Klem Turid.
Hei Turid!
SvarSlettDet var fryktelig trist å høre at du mistet din far... Hva skjedde?
Jeg mistet min pappa i 2001 tror jeg det var. Det var bare noen måneder etter at jeg var begynt å bli kjent med min far, så det var utrolig leit. Jeg hadde ikke riktig en far de første 20 årene av mitt liv, bare sporadisk, men når jeg så endelig ble gammel nok til selv å fortså, fikk jeg heldigvis muligheten. Og til tross for så mange år uten å virkelig være i hverandres liv, så fikk vi sagt nok til hverandre innen han gikk bort, til at ingenting ble forlatt utsagt eller spørsmål ikke ble besvart. Så det er faktisk noe av det fineste av minner jeg har.
Etter at han ble borte så tror jeg ikke jeg kan sammenligne det savnet, med feks deg-hvis du har hatt din pappa rundt deg i alle år. Men jeg savner alikevell en pappa, min pappa. Hvis du skjønner hva jeg mener?!
Jeg tror at det er viktig å føle sorgen på kroppen, og ikke sette noe tidsbegrensning på hvor lenge du kan være lei deg. Og så må du holde fast i alle de gode minnene, og snakke om han til de du har rundt deg. Det holder liv i hans minne og ånd. Jeg tror iallefall at det blir bedre etterhvert, selv om savnet etter han ikke blir borte, så tror jeg den utrolig vonde og nesten kvelende sorgen etterhvert forsvinner...
Stor klem til deg :)
Takk for fine ord! Du formulerer deg alltid så godt.
SvarSlettPappa døde av hjerteinfarkt, helt plutselig, uten å ha vært i noen risikosone. Det kom som et sjokk på oss alle, og har vært tungt å jobbe seg "gjennom". Han var på alle vis en suveren pappa, som alltid var tilstede og som har gitt meg enormt mye gjennom oppveksten og nå i starten av voksenlivet.
Det er noe spesielt med fedre, og selvfølgelig har du et savn etter din far. Tror ikke man kan måle savn ut ifra hvor mye tid man fikk tilbringt sammen - i det store og hele er det uvesentlig. Det er jo like mye tanken på det man kommer til å "gå glipp av", uten å ha en pappa i årene som kommer. Fedrene våre skulle selvfølgelig helst ha vært der både i hverdagen og under bryllup og diverse anledninger som vil komme. Det er tungt å tenke på.
Så utrolig bra at du fikk sjansen til å etablere god kontakt med din pappa før han døde. Det forstår jeg at du ser på som et kjært minne. Jeg er imponert over styrken du viser. Det skinner virkelig igjennom, og kan vel være en konsekvens av ting du har opplevd. Opplevelser som kan være beintøffe og vanskelige, men som likevel gjør oss sterkere. Stå på, vakre jente.
Takk, igjen!! Klemmer tilbake :)
Hei :)
SvarSlettJeg følte for og "slenge meg på"...
jeg er 16 år og mistet min pappa for 8 år siden, så kan på mange måter sette meg inn i situasjonen. Jeg fikk jo oppleve han i 8 år, jeg var jo bare 8 da han døde. Han hadde kreft, og selv om familien viste om at han skulle dø så viste jo ikke jeg det... Jeg tror jeg var 5 år da han fikk det, og du forteller ikke en 5åring at faren hennes kun har ett par år igjen og leve. da jeg leste dette her følte jeg for og dele det med dere, det gir en slags god følelse inni meg og kunne snakke med andre om det, og spesielt når du vet at de har det samme savnet inne i seg, nemlig savnet etter og ha en far.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den "de skulle vært der under bryllup" osv. Det er litt rart og tenke på at alle venninne mine skal ha faren sin der ved siden av seg under bryllupet sitt, men det skal ikke jeg, det er ingen der som kan følge deg opp altere sånn som du ser så mange andre gjør.:( jeg fikk den første ordentlige opplevelsen av "det" savnet da vi skulle ha det første skoleballet mitt. Da jeg sto klar med ny ballkjole, oppsatt hår og følte meg veldig fin, kom jeg plutselig på at det var noe som manglet, mamma sto og tok bilder av meg. Må si hun var ganske stolt, da kom tårene, for selv om hun sto der var det jo bare en del av meg! Den andre delen, pappa, kunne jo ikke være der og se meg, men jeg tror at han hadde vært veldig stolt av meg! og det tror jeg fedrene deres er av dere også... :)
Jeg følte det var riktig og skrive det her, dele det med andre enn bare de rundt meg! Jeg tror det er viktig og snakke om dette, jeg har aldri vært no flink til å snakke om det, for da begynner jeg bare og gråte og lokker meg selv inne. Jeg sitter og gråter nå også foresten, men det er bare godt, hadde jeg ikke gjort det hadde det vært enda værre!....
Klem Elisabeth :)
Takk til Turid, du formulerer deg utrolig bra selv, og jeg syns det er trist at du mistet pappaen din... Spesielt på den måten. Det høres litt rart ut, men noen gang kan man kanskje ønske seg i etterkant, at man hadde fått vite noe på forhånd- tror altfor ofte at man føler man forlot ting usagt, eller skulle ønske man kunne sagt"Jeg er glad i deg"- en siste gang
SvarSlettKjære Elisabeth!
SvarSlettJeg er glad for å høre at du ville dele tankene dine, det føles som regel godt å snakke om slikt- det er ikke alltid man har lyst til å si ordene rett ut heller, godt å skrive tanker ned også. Og også det at de man skriver til er helt objektive, ingen her som vet din historie liksom :)
Jeg ble skikkelig rørt når du beskrev skoleballet ditt, tårer i øynene. Men jeg er glad for at du kom deg så fint gjennom det, og at du har andre fine mennesker å støtte deg til! Og jeg er sikker på at din pappa ser på deg hver dag, og er kjempe stolt selv :) Jeg synes iallefall det er fint å tenke sånn!
Klem fra Madeleine